Langfossjøen

Rundt Langfossjøen

11,7 km

---

I dag tenkte jeg å utforske litt mer av Høland. Det er ingen hemmelighet, at hovedtyngden av turene mine legges til Aurskog-Bjørkelangen området, men det har jeg så smått begynt å gjøre noe med, hehe. Derfor kastes bikkjene i bilen, og kursen settes mot Momoen. Jeg har studert kartet for å få tips til hvor jeg kan gå, som jeg ikke har vært ennå, og Langfossjøen blir dagens turmål :)

Jeg tar av fra Hølandsveien mot KK import, og følger Thonsveien ett stykke innover. I krysset der hvor skilt markerer at det er Stangeskogene som eier veien, finnes en liten snuplass/parkering. Her setter jeg bilen, og følger veien videre til fots.

Etter ca 1 km langs grusveien, kommer jeg til ett veidele, og det står en stor gapahuk i veikanten. Sikkert til bruk for jegere. Det er ikke jaktsesong ennå, så jeg er nok trygg får jeg tro :) Veien rett frem er bommet, så jeg velger den.

Det går ennå 2 km før jeg ser vannet, og ikke er det Langfossjøen heller, men Røytjenn. Ett lite vann som går parallellt med veien. Dvs, det er vel veien som følger vannet vil jeg tro, vannet lå vel der først. Mye kratt og kjerr langs vannkanten gjør at vi bare går videre. Fritz vil nok gjerne prøve vanntemperaturen, men han får vente. Det går ikke så lange stunden, så kommer vi frem til Langfossjøen og bikkjene kan dyppe tærne. Samtidig har det begynt å regne i strie strømmer, så rasten blir ganske så kort. Det frister ikke å sette seg ned i dette været. Fritz ser anklagende på meg, men vi tusler videre.

Ikke lenge etterpå er det slutt på grusveien. En sti fortsetter innover skogen. Jeg vet at denne stien tar meg over til en annen grusvei, som i sin tur går ned mot Fosser og Løken. Det så jeg da jeg studerte kartet før turen. Jeg har jo bilen parkert langs Thonsveien, så jeg vil helst ikke ned til Løken for å gå langs Hølandsveien tilbake. Spørsmålet er bare om jeg kan krysse skogen ett eller annet sted fra den andre veien? Da har jeg fått en runde. som jo alltid er bra :)

Jeg velger å ta sjansen, har jo gps, så ett eller annet sted kan jeg sikkert krysse :)

Stien er bred og merket med sykkel-sti for Høland sykkel. Etter ca 300m på stien kommer jeg frem til en hytte, og vips så er jeg over på Tyrihjellveien.

Hittil på turen har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og ikke sett en bil, men det endret seg fort. Hadde ikke gått langt på denne nye grusveien før jeg møter først en bil, så en til... Og rett etterpå møter jeg en ung jente gående i våte rideklær. "Nå har du gått glipp av mye action", sier hun, og jeg stopper spørrende. Det viser seg at rett før jeg ankommer, så har en hest falt uti ett lite tjern, og det måtte både brannvesen og hjelpemannskap til for å få den opp igjen.

Brannbilen har akkurat reist da jeg kommer, men ett titalls mennesker og hesten står på en snuplass. De venter på skyss fra bygda, så den slitne hesten som har tilbragt to timer i vannet skal slippe å gå helt hjem. Jeg stopper en liten stund og prater med hesteeierne, da det viser seg at dette er kjentfolk fra min tildligere arbeidsplass. Heldigvis gikk det bra med hesten, og den stakkars jenta som hadde lånt den. Bygdas store sønn, journalist Roger Ødegård hadde visst også vært på visitt (de lytter på politiradio, vettu...), så det kommer ett stykke i Romerikes Blad om hendelsen.

Foto: Roger Ødegård. Bilde fra Romerikes Blad

 Les om saken her.

Etter tips fra kjentmann, så ville jeg prøve å krysse skogen ved Aurekytetjennet. En lite myrpytt nesten ikke synlig fra veien. Da jeg studerte gps'n så jeg tydelig hvor bratt og kupert terrenget er. Det naturligste veivalget går gjennom ett skar, og med litt flaks skal jeg treffe på en liten kjerrevei som tar meg ned på den opprinnelige grusveien. Det er planen :)

Ikke alltid ting går helt etter planen, men jeg satte ut i skogen med friskt mot. Første 4-500 meterne går strålende, og jeg trasker i lett oppoverbakke i mosegrodd terreng. Jeg har Aurekytetjennet nede i skaret på venstre hånd. Men plutselig er det bråstopp, og jeg står på kanten av ett stup og ser ned 10-15m. Etter mye kludring får jeg lirket meg ned i skaret, og følger ett dyretråkk som tar meg ned til tjennet, langs vannet og opp i terrenget igjen. Bikkjene ser jeg meg nødt til å slippe løs, da terrenget er såpass bratt og skogen veldig tett.

Elg og rådyr vet som regel hvor det er best å gå, så jeg følger i tråkket deres. Jeg kommer meg stadig høyere i landskapet, samtidig som jeg holder meg til høyre for Sæterhøgda. Dyretråkket løser seg opp, og jeg befinner meg i ett trangt mørkt juv. Bikkjene er veldig urolige, og jeg merker at jeg sliter litt med å holde Plysj i nærheten. Han har høy nese og stresser litt rundt. Nesa veksler hurtig mellom overvær og bakkekontakt. Jeg ser for meg både bjørn og ulv, så jeg velger å klatre ut av juvet for å komme meg i mer åpent terreng. Jeg plystrer, og begge bikkjene følger meg opp den bratte skrenten. Vel oppe av juvet åpner landskapet seg, og skogen blir veltrimmet og lys. Jeg kobler Plysj, men lar schæfern gå løs.

 

Etter å ha konferert med gps'n setter jeg kurset mot den lille kjerreveien jeg ser på kartet. Terrenget er lett å gå i, men jeg velger å holde meg ganske høyt da det er minst tynnkvist og krattskog. Jeg følger en naturlig rute gjennom skogen. Plutselig, og uten at jeg merket det egentlig, så går jeg på tydelig sti. Først tenker jeg det er ett dyretråkk, men da jeg ser dekkmerker etter en tohjuling slår jeg det fra meg. Har ikke sett en elg på crosser ennå :)

Stien går ganske bratt nedover i terrenget, og jeg nøler litt. Retningen er feil, og jeg har ikke veldig lyst til å måtte gå opp igjen hvis det viser seg å ende feil ut. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake, velger jeg allikevel å følge stien. Hvilket ikke var så dumt allikevel, hehe. Stien flater ut, og endrer retning. Så er jeg endelig på kjerreveien.

Kjerreveien treffer en grusvei, og etter ca 1 km kommer jeg ned i krysset ved gapahuken. Da er det bare å holde venstre, og traske den siste kilometeren tilbake til bilen. En fin tur, selv om terrenget til tider var litt i overkant bratt og kronglete. Og jammen ble det en runde av denne turen også :)

Blandt vetter og troll på Fosser

Topptur til Trollkjerka 368 moh

11,7 km

---

Nå som jeg er inne i en stim med "kjerker", tenkte jeg å fullføre det jeg har påbegynt mange ganger, hehe, å gå til toppen av Trollkjerka. Ikke det at det er så høyt, toppen rager 368 moh, og ikke er det voldsomt langt... men det er fryktelig mye oppover :) Som sønnen min sa da jeg spurte ham for flere år siden, hvordan turen har vært: "Det var bare oppover jo". Og det kan virke sånn, hehe, selv om det naturlignok er like mye ned som opp når man starter og avslutter på samme sted.

Som sagt så har jeg påbegynt denne turen mange ganger. Stort sett kommer jeg meg så langt som Langvannet, og da begynner en ny bratt stigning opp i fjellet. Der snur jeg :) Feiger ut...Men ikke i dag nei! Nå skal jeg nå toppen.

Turen begynner på Libråtan. Man kjører inn Fosserveien, og på toppen, rett etter Libråtan, finnes mulighet for parkering på venstre side av veien. Strengt tatt kan man stå på høyre side også - har gjort det selv, men da står man liksom midt på stien. Synes det er bedre å stå på andre siden av veien.

 Følger stien rett inn i skogen - oppover, hehe. Ikke så bratt ennå, og veldig koselig åpen skog. Plysj og Fritz drar ivrig i vei. Etter snaue 2 kilometer, kommer vi frem til Gravtjenn. Ett koselig vann, med postkasse for å dokumentere at man har vært der. Noe jeg sjelden eller aldri gjør, må jeg innrømme. Her er det fast badeplass. Fritz, som jo har vært her flere ganger før, vet det og drar på det han makter. Han øyner nedkjøling. Plysj har ikke noe annet valg enn å henge på slep :)

Bading overstått, dvs jeg bader ikke, men bikkjene koste seg. Selv Plysj, har fått øynene opp for badelivets gleder. Det begynte med at han ufrivillig datt uti, nå legger han på svøm av egen fri vilje. Synes sikkert det er deilig å kjøle seg ned med all den pelsen.

Vi unner oss ikke lange pausa, men setter i gang med frisk mot. Stien er merket med pil og skilt  Trollkjerka. De første drøye stigningene kommer etter ca 2,5km, da Basteheia skal bestiges. Stien tar oss langs åskammen, og ned til Botnersætra. Der møter vi grusveien, som vi følger først nordover, så krapt vestover forbi Øvre Igletjenn. Dette er drikkevann, så ingen bading på de firbente her. Ja, ikke på tobente heller for den saks skyld, hehe, men den tobente er uansett ikke like ivrig på badefronten.

 

Mer oppover, da vi følger grusveien til den ender, ved Sleppmyra. Her passer det fint med en rast, og en god klunk vann. Man blir rimelig svett på ryggen. Men nå flater terrenget ut en liten stund, tilvi passerer Langvannet. Her går stien helt ned til vannkanten, og vi passerer ett bekkeutløp på klopp.

Ny stigning. Fra mitt perspektiv, her jeg står i vannkanten, så går stien rett opp i fjellet. Dette har vært min snuplass flere ganger, så nå bare trasker jeg resolutt videre. Ingen grunn tilå dvele ved situasjonen, her er det bare å gå på. Stien er godt merket med gule piler på bakken og brikker i trærne, så det er ikke mulig å gå feil. Dessuten er det en god og velbrukt sti, så jeg er nok ikke alene om å ta denne turen :)

 

 

Endelig skimtes steinmuren på toppen, og en ny "postkasse" kommer til syne. Skiltet TRØLLKJØRKA forteller at jeg har kommet riktig.

 

Det som kom som en gledelig overraskelse, var at merket sti fortsatte forbi toppen, og videre innover. Når noen tar seg bryet med å gulmerke en løype, så går den ett eller annet sted. Og jeg vil vite hvor. Kanskje kan jeg være så heldig at jeg finner en rundtur? At jeg slipper å gå samme vei tilbake? Det er alltid spennende. For å slippe å havne helt ut i vidvanka, så studerte jeg gps'n litt, og fant ut at jeg tok sjansen. Om ikke annet, så fikk jeg bare en lengre tur tilbake samme vei.

Vi satte avgårde med friskt mot. Stien var fortsatt god og tydelig, og gikk sørover på toppen av høydedraget. Terrenget var åpent og stedvis var det faktisk også utsikt.

Etterhvert begynte terrenget å helle slakt nedover. Igjen sjekket jeg gps'n for å forsikre meg at jeg slapp å gå opp de samme bakkene jeg nå var på vei ned :) I følge retningen så det ut til at jeg ville treffe grusveien ved Tyrihjellen, så jeg labbet i vei.

Stien gikk over til å bli traktorvei, og terrenget ble brattere. Men det gikk stadig nedover. Med ujevne mellomrom var det malt en gul T på stien. Noe som fungerte som en forsikring om at jeg gikk riktig.

Traktorveien endte som forutsett, ved Nordre Tyrihjellen. Da var det bare å følge grusveien tilbake til der hvor jeg hadde satt bilen. Å jammen ble det ikke en runde ut av denne turen også. Er så fornøyd med det. Men det jeg er aller mest fornøyd med, er at nå har jeg vært på Trollkjerka, og trenger ikke ta turen igjen...  hehe...

Legger som vanlig ut sporloggen

Kirketid

Hærfangkjerka

17,9 km

---

Riktignok er det søndag, men noen ivrig kirkegjenger skal jeg ikke skryte på meg å være. Turen i dag går allikevel til en av de mest avsidesliggende kirkene jeg vet om i nærområdene; Hærfangkjørka. Bratt, ulendt, langt... trenger jeg si mer, hehe, perfekt turmål.

Nå må det innrømmes at Hærfangkjørka ikke ligger i Aurskog-Høland, men i Sørum. Beliggende på østsiden av Hærfangen, i stupet ned mot myrområdet Slorene som skiller Aurskog-Høland fra Sørum. Hærfangkjørka er jo egentlig ingen kirke, men en diger steinblokk på 10-15m som rager midt i fjellskråningen som ett kirketårn.

 Som så mange andre turmål, så kan Hærfangkjørka "angripes" fra flere hold. Mest vanlig er nok å kjøre inn fra Momoen. Da kortes turen ned med mange kilometer. Jeg derimot kjører inn i Spondalen, følger Vigernesvegen og starter ved bommen. Herfra er det 5 km med grusvei, før man tar av til høyre og følger denne gamle kjerrevegen som snirkler seg ned i skaret mellom Nordre og Søndre Ringkollen.

Her er det bratt og med endel steiner som gjemmer seg i gresset. Jeg holdt på å gå skikkelig "på trynet" for å si det slik, hehe, på vei nedover, så jeg valgte å slippe bikkjene mine løs. Jeg er klar over at det er båndtvang. og jeg etterlever det vanligvis, men frykten for å tråkke feil og brekke noe gjorde at jeg valgte å slippe dem ned skaret.

 

Vel nede på myra var det tid for en liten rast. Bekvemmelig nok er det satt opp en benk som passer utmerket til formålet. Rasten ble forholdsvis kort, da myras rike insektsbestander anså meg som snacks rimelig raskt. Bikkjene ble koblet, og vi fortsatte turen vår.

 

Nå må vi krysse myra. Det går hjulspor over, men jeg følte ikke for å vasse i dag. Kursen ble satt via noen "øyer" østover i myra . Det visste seg at jeg var ikke den eneste som valgte denne veien, da det var lagt ut klopp den siste biten.

 

Vel over på den andre siden, kommer vi over på en sti. Her må vi holde til høyre, og kommer da over på Jarsjømåsevegen. Det er denne veien som kommer opp fra Tunnerud og Hølandsveien. Herfra er ruta opp i fjellet rødmerket av Dalen Idrettslag.

Det er bratt opp, og luftig utsikt flere steder. Den klønete malamute valpen min holdt på å skli utfor ved en anledning. Han skulle hoppe, men båndet var for kort. Heldigvis holdt schæfer'n igjen. 

 

Vel oppe, følger vi stien som går langs åskammen. Nedstigningen mot platået over Hærfangkjørka er lett å overse. så holdt utkikk. Ned mot "galleriet" over kjerka er det bratt, og jeg mer eller mindre sklir på rompa nedover - elegant entré, men det var ingen her til å applaudere :)

For å komme ned til selve tårnet, må man krype og skli ned i en av hulene. Inngangen er trang og bratt, før hula åpner seg opp. Den er 20m lang, og opp mot 5 meter under taket. Nå er ikke dette snakk om noen egentlig berghule, men ved en tilfeldighet har steinblokkene lagt seg slik til at det er mulig å krype ned og under og til slutt komme fram til spiret ved kirkebakken.

Som i alle gamle bygninger er det også i Hærfangkjørka skjulte rom og hemmelige ganger. Inniblant de store steinblokkene har det dannet seg hulrom og trange ganger. Med litt forsiktighet lar det seg godt gjøre å krype ned i dem. Noen ender i store rom som er flere meter under taket, andre i svarte fjellveggen. Er du riktig heldig, finner du en helt spesiell gang som munner ut i Blaker – flere kilometer unna! Så sier i hvert fall sagnet, som også kan fortelle om folk som har begitt seg inn og aldri siden er blitt sett..

Hele tida drypper det fra taket, og er du ikke stø på foten, er det lett å skli på de sleipe steinene. Klatringa er likevel ikke spesielt vanskelig for den som tåler å bli litt våt og møkkete, direkte farlig er det heller ikke – steinene som har ligget der i århundreder, blir nok liggende en stund til...

Noen mener det er selve stupet som er opprinnelsen til det spesielle navnet: Her kunne jegeren jage haren ut mot stupet hvor den ville bli et lett bytte – og åsens opprinnelige navn skulle altså ha vært Harefangen. Navnet kan også ha sin opprinnelse i et av de gamle sagnene om kjerka: Ordet Hærfang betyr krigsbytte, og på 1500-tallet skal en røverbande som hadde tilhold nede ved Øyeren ha gjemt bort store mengder tyvegods i ura. Vil du gå på skattejakt, kan altså Hærfangkjerka være det rette stedet!




Da jeg alltid liker å gå rundturer, så fortsatte vi nordover på god sti. Stien fulgte Hærfangen, og endte opp på Drøplene i enden av Østre Jarsjøen. Da var det bare å følge vannet, tilbake mot myrene for å kunne krysse på klopp.

I dag opplevde jeg noe jeg aldri har gjort før - jeg gikk fullstendig tom for energi. Det var en besynderlig følelse. Jeg skulle gå rundt Jarsjøen, men begynte å surre med retningen. Da jeg sjekket GPS'n så så jeg jo at jeg gikk i feil retning, men allikevel strevde jeg med å skjønne det jeg så. Jeg gikk 50m, så fikk jeg nesten ikke puste, og måtte sette meg ned i to minutter, før jeg kunne gå 50m til. Bikkjene la seg ned inntil meg, som om de merket at noe var galt. Når jeg gikk opp en bakke, så begynte det å prikke kaldt i hodebunnen. Ingen god følelse, da det egentlig var veldig varmt. Seriøst, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg tilbake til bilen, og jeg hadde mange kilometer igjen.

Det er nok flere grunner til at dette skjedde. Ikke hadde jeg spist noe særlig de siste to ukene, jeg hadde glemt å ta med vann (kaffe hadde jeg da...) og jeg hadde ingen niste. I tillegg var det ett veldig kupert og krevende terreng og det var varmt. Man lærer så lenge man lever, og vannflaske skal jeg aldri glemme igjen! Jeg var ikke så veldig bekymret da, jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Det er lenge lyst, hehe.

Omsider kom jeg meg over på riktig side av vannet, og endte opp på ett hogstfelt. Å gå i trasseen etter tømmermaskiner kan være utfordrende nok i utvilt tilstand. Når man sliter med å løfte beina, blir det nesten håpløst. Jeg ravet rundt som om jeg var full, snublende i tørrkvist.

Sikkert ett syn for guder - og de var nok med meg, for jeg kom inn på en grusvei som tok meg ned til Østre Jarsjøen. Da var det bare å slenge seg ned med hodet i vannet. Jeg drakk sikkert nok til at vannstanden sank, samt at bikkjene fikk ett etterlengtet bad.

Dessverre var det ikke mulig å sette seg ned å ta en pause ved vannet, flekkflua var veldig påtrengende. Så etter å ha drukket ett par liter vann, så satte vi kursen mot bilen. Nå var det bare grusvei å gå på, så selv i min svimete tilstand burde det gå greit, hehe. Bilen var ett kjærkomment syn faktisk. Aldri har jeg opplevd å bli så sluttkjørt noen gang før - og jeg har vært på mange turer... Jaja, en førstegang for alt :) God tur, hehe

Badetur til Svarttjenn

Jepp, da var vi i gang igjen.

Mye har skjedd siden forrige innlegg, men nå kan jeg si at vi er tilbake på riktig kurs igjen håper jeg, hehe. En av de bedre tingene som har skjedd er Plysj. Min vakre "lille" alaskan malamute. 10 måneder gammel nå snart. Nytt tilskudd i familien, og definitivt en ny turkompis.

Jeg har byttet jobb, hus og samboer, og er nå gubbefri igjen - i tillegg til husløs, men vi får være optimistiske å tenke som så at det ordner seg sikkert.

For bare noen få dager siden fikk jeg beskjed om at jeg var verdiløs. Ubrukelig som samboer, kjærring, kone, kjæreste... Jeg "levde ikke opp til forventningene". Hmmm, hva svarer man til slikt? Heldigvis er jeg født med en sterk psyke, og en solid dose selvironi, så nå som sjokket er på vei til å legge seg, klarer jeg å riste oppgitt på hode å tenke: Your loss baby!

Nå skal det også sies at dette er ikke første gangen jeg får passet påskrevet for å si det slik, hehe. På de 5 mnd vi har bodd sammen så har jeg vel fått reisepass i sinne 5-6 ganger før. Etterfulgt av unnskyldninger og lovnader om å prate sammen neste gang. Tja, egentlig er jeg vel bare veldig treg i oppfattelsen som ikke har skjønt tegninga før, men man vil jo gjerne at det skal fungere, og velger å tro at det faktsk gjør det også. Så feil kan man ta, hehe. Han kom meg i forkjøpet gitt. Irriterende å være den som blir kastet ut, fremfor å gå av egen fri vilje. Så nå står jeg her da; to bikkjer, en sønn, og ikke noe sted å bo. Så hvis noen vet om ett ledig hus til leie, så gi gjerne en lyd :)

Hva er beste medisin når realitetene truer med å kvele en? Ut på tur selvsagt :)

Varmen har kommet til Aurskog, det er sikkert å visst. Svetten siler, og man kan liksom ikke få nok luft. Hvordan har bikkjene det da? I pelskåpe. Men klage er ikke lov, endelig har finværet kommet. Om ikke for å bli, men hva gjør det. Det handler om å gripe anledningen. Badetur!

Både fordi jeg var på jobb til seine ettermiddagen, og fordi det er for varmt å slepe bikkjene ut i bilen når gradestokken viser 41C - i skyggen-, så kom vi oss ikke avgårde før klokken hadde passert 1930. Bikkjene ble stablet i bilen - med litt kraftig overtalelse (les: tvang), Plysj er ikke spesielt glad i bilturer, så han protesterte villt. Noe som kan være en utfordring når du må løfte en malamute hannhund som stritter i mot for harde livet. Når han innser at slaget er tapt, så gir han plutselig opp, så både han og jeg tumler inn i buret. Festlige klumpen. Fritz står overbærende på utsiden og bivåner opptrinnet. Når Plysj er behørig parkert i bur, så hopper schæfer'n elegant inn i bilen og vi er endelig klare for utflukt.

Badetur med bikkjer betyr for meg, at man unngår de mest besøkte badeplassene. Det er liksom ikke nødvendig å erte på seg folk heller :) Opp gjennom årene har jeg funnet endel steder som er fine plasser å vanne hunder, og som allikevel ikke er fire timers gange unna. Ofte vil man jo bare ha en kort kveldstur, hvor hundene kan duppe seg. Svarttjenn er en av de. Vannet ligger 2,5 km inn fra Søndre Mangen vei, og det er grusvei helt inn. Jeg parkerte ved Jomfrubakken, og fulgte det som nå heter Dalfossveien inn til vannet.

Vel fremme fikk bikkjene en dupp, dvs Fritz bader, og Plysj ser på, hehe. Han har nok veldig lyst han også, og han var så ivrig at han nesten falt uti ved ett par anledninger. Plutselig en dag så tør han nok. Etter en halvtimes hopping, spruting, risting og mygg/knott angrep, så sa jeg meg fornøyd, og vi returnerte til bilen. Da var klokken blitt 2200 allerede, det er deilig med lange, lyse sommerkvelder.