fredag 25. april 2014

Og håpet er lysegrønt....

Elgheia - Skamodalen

12,8 km


Fridag, knallvær og vår i lufta - det kan knapt bli bedre!
Turmålet i dag var Elgheia, og skogene bakenfor, kan man si, hehe. Det vil si opp til Elgheia, ned mot Bjørkelangen til Maltjenn, opp Skamodalen til Korstjenn, og følge traktorstien tilbake til grusveien mot Tævsjøen. En fin runde på en drøy mil...



Denne gangen parkerte jeg ved bommen i Dreierudveien. Da er det strake veien opp til Elgheia. Først må man forsere 2,6 km med grusvei, før man kan ta av på sti opp mot høgda. Dette er jo vanligvis en smal sak, men nå hadde grunneier kjørt på ett tykt lag med grov pukk - noe som gjorde det til en slitsom affære å traske de første kilometerne før man endelig fikk sti under skoa. Slitsomt for meg, men nesten værre for bikkja. Var nok vondt for han å gå på den grove steinen for han havnet relativt raskt bak meg.



Endelig på sti, så kunne stigningen begynne. Det er deilig å gå seg svett i oppoverbakker. Man kjenner pulsen øke, og man må nesten hive etter pusten. Da det begynner å prikke i fingrene av oksygenmangel, tar man tre sekunder pause, før man går på igjen. Hehe, jeg har ikke spesielt god kondis, men jeg foretrekker bratt oppover fremfor bratt nedover.




Selvsagt må man ta seg tid til å nyte mens man går. Særlig på denne tiden av året, er naturen på sitt aller vakreste. Det ligger ett lyse grønt skjær over de grå løvtrærne, og svimete insekter har begynt å surre rundt. Man må bare stoppe opp å snuse det hele inn fra tid til annen - og ta bilder selvsagt. Dessverre er det ofte slik at bildene ikke på langt nær yter naturen rettferdighet.




Man vil gjerne formidle det vakre man ser, men selv om bildene viser natur, fjell og vann, så blir det ikke det samme som å se det i virkeligheten. Det er noe som mangler. Kanskje er det den følelsen man har da man skuer utover ett vakkert naturlandskap, eller en flott solnedgang. Den andektigheten er ikke så lett å formidle via bilder. Uansett, jeg fortsetter å prøve jeg :)




Vel opp ved tårnet, er det anledning for den som vil å skrive seg inn i boka. Jeg pleier å glemme å skrive meg inn, men burde egentlig gjort det. Artig å se i ettertid hvor mange ganger jeg har besøkt Elgheia i løpet av årets korte sommermåneder. Det er nok ikke få ganger.




Men bilde må jeg ta, det er obligatorisk. Fra bakken og opp, for jeg går ikke opp i tårnet. Tårnet gjør seg godt i denne vinkelen også, da får man samtidig dokumentert den knall blå himmelen :)






Etter at bildeseansen er overstått bærer det raskt videre. Jeg velger stien som fortsetter nesten rett sørover. Etter bare 500 meter begynner terrenget å helle ganske bratt nedover igjen, og når man skuer utover kan man skimte Bjørkelangensjøen i det fjerne. 




Stien går etterhvert over til bratt kjerrevei, før man omsider er nede ved Maltjenn, og over på grusvei. Fritz er som alltid på utkikk etter ett egnet sted å dyppe pelsen, så i dag forbarmet jeg meg over ham og vi tok en ørliten stopp nede ved vannet. Fritz var lykkelig :)



Når han først får lov, kan han bade i det uendelige. Så etter noen minutter med intens hopping og svømming, kalte jeg ham inn så vi kunne fortsette turen. Fritz ristet vannet ut av pelsen, og vi forsatte på grusveien opp gjennom Skamodalen. 





Da vi kom fram til brua ved Korstjenn, tar vi av fra grusveien og går over på kjerrevei. Denne følger vi hele veien ned til Tævsjøen. Nåja, ikke helt ned til vannet denne gangen, vi parkerte jo i Delingsrudveien :)




Legger ved sporloggen for den som er interessert:







fredag 18. april 2014

Flåtetur i Østmarka

Runde om Skjelbreia og Vangen

17,4 km


I dag skulle Kevin, Fritz og jeg ut på ekspedisjon i totalt ukjent terreng: Østmarka.
Runden jeg hadde sett meg ut gikk fra Sandbakken i Enebakk, så det var ett stykke å kjøre for å komme dit. Jeg kjørte om Ytre Enebakk og Siggerud, men det hadde nok vært mye raskere å kjørt gjennom Oslo. Men vi var jo på tur, så det spilte ikke store rollen.

Sandbakken


Sandbakken er en serveringshytte som ligger langt vest i Østmarka, nesten på grensen til Ski. Hytta eies av Oslo kommune. Parkeringsplassen som ligger ca 800m øst for hytta, er en populær utfartsparkering hvis man skal dømme det etter antall biler. Fra parkeringa er det jevn stigning opp til Sandbakken. Herfra går det blå- og rødmerkede stier i alle retninger.





Etter en lynrask stopp ved hytta, vi måtte jo studere hønene de er så kjent for, peilet vi oss ut blåmerket sti mot Skjelbreia. På skiltet sto det merket at løypa var bratt, så jeg forberedte meg på en slitsom tur. Det var forsåvidt bratt, men ikke så ille som jeg fryktet da jeg så skiltet.




Det er typisk Østmarka terreng. Krysser du øst-vest, så går det opp og ned som en berg-og-dalbane; bratt opp, og like bratt ned igjen.... hele tiden. Heldigvis er det ikke så lange bakkene, men man blir fort varm på ryggen. Går man derimot nord-sør, så går stien i behagelig flatt terreng, enten nede i ett dalsøkk, eller oppe på en åsrygg.








Etter ca 3 km opp-og-ned, gikk stien over på grusvei, Vangenveien, som nå fulgte terrenget og var en flat avveksling til toppturene vi akkurat hadde tilbakelagt. En kilometer senere var vi fremme ved Skjelbreia, og unnet oss første rast på benkene på utsiden av hytta.





Hytta var stengt når vi kom dit, men er åpen for servering på lørdager og søndager i vintersesongen. Stedet drives av Oslomarka Trekkhundklubb, og det synes godt når du ser alle hundehusene som er plassert over hele eiendommen.



Fra Skjelbreia valgte vi å følge Vangenveien frem til Vangen, som er nok ett serveringsted i marka. Dette er derimot åpent for servering hver dag hele uka, og tydeligvis veldig populært som utfartsmål. Sikkert mye fordi du kan følge grusvei fra parkering på Bysetermåsan, og da er det ikke mer enn 3,5 km frem til hytta.




Vi bare fortsatte forbi Vangen, og slo inn på blåmerket sti mot Bysetermåsan. Det går opp og ned her i verden, det fikk vi atter engang erfare på vår vei gjennom Østmarka. Vi klatret oss oppover bratte steinurer, og sklei ned stien på andre siden av åsryggen. Omsider kom vi fram til parkeringa på Bysetermåsan, hvor vi bare fortsatte forbi på sti mot Svartoren.


Svartoren


Svartoren er ett underlig vann som er langt og smalt, nesten som en bred elv. Det spesielle med dette vannet er at stien går ned til vannet,og fortsetter på andre siden. Vi skal nemlig krysse det... på flåte! Og det kan vi også lese på turskiltet. På skiltet som viser blåmerket sti mot Krokhol og Skjelbreia, står det også "flåte" i parentes. Det var jeg litt spent på må jeg innrømme.




Stien langs Svartoren gikk i flatt og lettgått terreng, med åpen furuskog og luftig vegetasjon. Riktig vakkert var det! Ca 2 km etter at vi hadde passert Bysetermåsan, kom vi fram til ett stikryss, og stien som ledet oss bratt ned til vannet. Og der lå den å ventet på oss. Flåten.




Og kalle denne turen for "Flåtetur i Østmarka" er muligens å ilegge disse to minuttene mer verdi enn de strengt tatt fortjener. Men det er jo en kuriositet da. Flåten ble første gang bygget i 1993, av foreningen ØX (Østmarka på kryss og tvers) Den har blitt fornyet flere ganger siden, og siste gang i 2013. Det har blitt hevdet at det burde være Taxfree salg ombord, fordi flåten krysser grensa mellom Ski og Enebakk.




Flåten er en flytebrygge av pomponger med rekkverk på den ene siden. Man krysser vannet simpelthen ved å trekke seg over med håndmakt, ved hjelp av tau som er festet på hver side av vannet. Og da snakker vi bare om ett strekk på 10 meter, maks. Kevin mente vi like godt kunne hoppet over, men der er jeg nok for tung i baken :)



Litt kronglete ble det også å få bikkja over, mest fordi det var så høyt opp på andre siden at det var satt opp stige. Fritz er ikke spesielt god til å klatre i stiger. Løsningen ble å få lokket ham til å hoppe opp med forbena, så kunne jeg skyve bakenden etter. Ikke veldig elegant, men vi kom oss over og opp, uten å bli våte.



Etter at Svartoren var forsertt, fulgte vi stien videre på andre siden av vannet. Etter ca 600m forlot stien vannet,og tok oss på nytt oppover i terrenget. Denne gangen var det Tømmerås som skulle bestiges. Åsen har fått sitt navn etter den såkalte Plankeveien. Veien som plankekjørerne brukte om vinteren for å frakte trevirke til Kristiania. Nå begynte de stadige klatrekneikene å sette seg i beina, så da vi endelig var på toppen unnet vi oss en pause i lyngen.




Fra toppen går det selvsagt nedover igjen, og slik forsatte det... opp en ås.... ned en ås. Endelig kom vi fram til grusveien som leder ned til Krokhol, med en avstikker til Sandbakken. Vi var da helt enige om å holde oss på denne veien, selv om vi kunne valgt blåmerket sti videre til Sandbakken. Tror vi hadde fått nok av kupert løype begge to :)




Stien/veien vi fulgte de siste to kilometerene til Sandbakken er egentlig skiløypetrasee. Den er brei og fin, og brukes nok mye av syklister i sommerhalvåret. Det så slik ut på alle sykkelsporene ihvertfall.

For den somhar lyst til å prøve seg i Østmarka, så legger jeg ut sporloggen. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig, da alle stier er godt merket med skilt, piler og blå maling.


søndag 13. april 2014

På ville veier på Krokskogen

Sørsetra

16 km


Egentlig hadde jeg bestemt meg for å gå en runde i Nordmarka i dag, men etter å ha sett snømengdene på webcam i fra området rundt Tryvannstårnet ombestemte jeg meg. Derfor ble planene endret i siste liten, og ny kurs staket ut; Sørsetra på Krokskogen, med Sollihøgda som utgangspunkt.

Og det var jo skikkelig smart skulle det vise seg...!

Sønn, hund og sekk ble pakket i bilen tidlig søndag morgen, og kursen satt mot Sandvika. Fra Sandvika tok vi Ringeriksveien mot Hønefoss, og parkerte bilen på Sollihøgda.


Holsfjorden/ Tyrifjorden


So far, so good. Planen var å gå på blåmerket sti til Skiforeningens hytte, Sørsetra, ca 8,5 km nordover fra parkeringa. Jeg hadde også lyst til å legge inn en liten stopp på den ubetjente DNT hytta "Jørgenhytta", som ligger ca 500m videre fra Sørsetra, når vi først var i området.




Nå er det jo ikke alltid at ting går helt som man planla. Da vi etter ca 1 km vasset i snø til midt på leggen, var det på tide å finne alternativer. Å kave seg fram i råtten snø i over 8 km var ikke ett alternativ. Plan B ble iverksatt da blåsti krysset rødsti. Rødsti betyr rødmerket vinterløype, i de fleste tilfeller det samme som oppkjørte skiløyper. I dette tilfelle hadde skiløypa smeltet bort, og etterlatt seg en bred scootertrasee av hardpakket snø.

Etter en kort rådslagning, hvor mor som alltid har vetorett, ble det bestemt at vi heller følger scooter-løypa frem til Sørsetra. Da slipper vi i hvertfall å synke ned i råtten snø for hvert skritt. Problemet kan selvsagt være at skiløyper ikke trenger å ta hensyn til myrer og vann, men vi valgte å ta sjansen da traseen var så mye lettere å gå på.




Det viste seg å være en glimrende løsning. Noen få myrhull var det i løypa, og endel barmark og gjørme, men ikke verre enn at vi klarte å passere nogenlunde tørrskodd. Vi møtte en turgåer til fots, og to skiløpere. Du skal være godt over middels glad i å gå på ski når du velger å følge denne traseen med ski på beina nå. Deler av traseen er smeltet bort, og i disse bare partiene må du da ta av deg skiene, og spasere bort til neste snøparti. Juhuu, hver sine lyster.. :) Jaja, det samme tenkte sikkert skigåerne om oss, der vi stavret oss fremover på bakglatte sko... hehe.





Vel fremme på Sørsetra tok vi oss en velfortjent pause i solveggen. Besøket på Jørgenhytta utgikk, da vi så stien som slynget seg oppover i terrenget, under 60 cm med snø...




Sørsetra

Sørsetra

Etter at kaffe, medbragte kanelboller og Kvikk-lunsj var konsumert, satte vi kursen mot Sollihøgda igjen. Bare at denne gangen hadde vi tenkt å følge grusveien ett stykke, før vi tok av mot Toresplassen og vei derfra mot Sollihøgda. Det var planen.




Alt var vel og bra, og vi labbet avgårde, denne gangen på lettgått snøfri grusvei. Etter en stund kom vi fram til ett kryss, og der var det skiltet for både blå- og rødsti: Sollihøgda - Toresplassen. Vi svingte inn der. Etterhvert oppdaget jeg at vi nok hadde tatt av en stikkvei for tidlig, da blåstien forsvant ut i skogen, og vi havnet på rødmerket skiløype igjen. Dette var ikke veien vi skulle fulgt. Etter en rask konferering med kartet fant jeg ut at vi gikk ihvertfall i riktig retning, og hvis vi bare kom fram til Toresplassen så kunne vi velge veien derfra. Vi valgte derfor å forsette i skisporet.




Vi gikk og gikk... og gikk. Vi passerte flere "kryss" underveis, men fordi jeg bare var utstyrt med gps, og sommerkart over Nordmarka, hvor ingen av delene har skiløyper nedtegnet, så det var håpløst å vite hvor i området vi var, og om vi skulle ta av fra den løypetraseen vi fulgte. Så det ble til at vi fortsatt i kompassretningen ihvertfall. 


Full aktivitet i tua - mølje faktisk...


Det er alltid spenning knyttet til å følge rødmerket løype. Fordi du vet aldri om den tar deg ut på vann eller myrer som ikke er farbare til fots. Og særlig på denne tiden av året hvor isen absolutt ikke er sikker - hvis det i det hele tatt er is der, hehe. Og svømming sto ikke på agenda'n i dag :)





Etter en ny pause, og mer studering av kartet, fant jeg ut at vi ikke var langt unna Toresplassen. Problemet var at vi var på feil side av Plassevatnet. Ett stort vann lå mellom oss og den forlokkende grusveien. På dette tidspunktet var jeg så lei av å gå på bakglatte utgåtte fjellstøvler, at jeg nesten vurderte å svømme over. Bare nesten... Jeg forbannet meg på at det første jeg skulle gjøre når jeg kom meg ned til sivilisasjonen igjen var å investere i nye sko! Jeg furtet og bannet der jeg strevde meg fremover i skisporet, ett skritt frem, og ett halv tilbake. Kevin stakkar, ble helt oppgitt over sin barnslige mor *flir*


Lite vårtegn i all snøen :)


Den staselige herregården lå der så forlokkende med sin grusvei, på andre siden av vannet. Så nære, men allikevel så langt unna.

Toresplassen ble ryddet av en finne ved navn Tore på 1700-tallet. I 1870 kjøpte hoffjegermester Thomas Fearnley eiendommen. I dag brukes den eksklusive herregården til utleie for selskaper, firmaer og jaktlag.

Vi hadde ikke annet valg enn å fortsett i den løypa vi gikk på, så fikk vi se hvor vi endte opp. Etter en stund begynte skisporet å trekke oppover i terrenget, og svinge av østover. Da begynte jeg så smått å bli litt skeptisk. Kanskje denne løypa gikk ned til Lommedalen? Da hadde vi ett aldri så lite problem... I hodet vurderte jeg alternativene....Jeg har da vært masse i dette området som ung, det er riktignok 30 år siden... noe må jeg da huske....




Plutselig utbryter Kevin: Der fremme er det ett stikryss! Med lettelse kan vi lese Sollihøgda på skiltet, og pil til høyre. I mitt stille sinn håper jeg at skisporet ikke krysser vannet, men kan lettet konstantere at den følger parallelt isteden. Fire kilometer senere ser vi hestene på Høymyr og kirkespiret på Sollihøgda kapell.
Og vi har grusvei under skoa.
Snøfri grusvei, I might add!

En fin tur, selv om det ble litt "kåling" da vi fulgte vinterløype, og bare hadde sommerkart :) Nå var det jo aldri noen fare for at vi skulle gå oss helt bort, vi hadde jo gps. Men det var lite fristende å måtte krysse terrenget utenfor løype, til det var det litt mye snø. Må man, så må man, men heldigvis slapp vi det denne gangen. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...