Rundtur i Jotunheimen - del 6

Memurubu - Gjendesheim over Besseggen
14,7 km, 4,5 timer

---

Memurubu-navnet betyr noe sånt som "bua ved elva som graver midt på", og det er en ganske presis beskrivelse av Memurubu midt på Gjende. Alle som kommer over fjellet ned mot hytta, ser hvor mye sand og grus elva frakter med seg ut i Gjende. Får den fortsette sitt arbeid noen årtusener til, vil den sannsynligvis dele Gjende i to.  

Den første steinbua her ble reist på 1700-tallet og overtatt av DNT i 1872. Den vesle steinbua med ett rom og to enkle senger ble raskt for liten, og mange pustet nok lette ut da Ole Sveine fra Lom i 1884 påtok seg oppgaven ved å bygge og drive turisthytte her. 

Den private turisthytta ble innviet i 1893, og er påbygget og utvidet flere ganger siden det. Senest i 2003, da ble det bygget en helt ny og moderne hytte Selv om hytta har forandret seg gjennom tidene er det imidlertid den samme familien som har drevet her siden 1870.

Turen over Besseggen mellom Memurubu Turisthytte og Gjendesheim er en av Norges mest populære fjellturer. Ca 40 000 personer går denne turen hvert år. Det store antallet turgåere har ført til stor slitasje på stiene opp til Besseggen både fra Gjendesheim og Memurubu. Statens naturoppsyn (SNO) bevilget 1 175 000 kroner til restaurering av stiene i 2005. Prosjektet legger ned steinplater på stien for å begrense ytterligere skade og forebygge videre erosjon. Steinplatene ble faktisk fløyet inn med helikopter fra Vågå, siden det er ulovlig med masseuttak av stein fra Jotunheimen nasjonalpark. Ikke rart det er mye stein i Jotunheimen, når de til og med flyr inn mer stein fra Vågå...

Memurutunga

Fra Besseggen er det en fantastisk utsikt over det grønnfargede Gjende og det blåfargede Bessvatnet. Den spektakulære grønnfargen er et resultat av brevann fra isbreene i området. Bessvatnet er faktisk kåret til Norges reneste innsjø. Du kan se bunnen på over 30 m. Innsjøen er 7 km lang, og 120 m dyp.

Jeg har gått over Besseggen flere ganger før, blant annet med Norsk Trekkhund Ambulanse på kløvtur. Da var vi 16 førere og 26 hunder! Det var riktignok nesten 20 år siden, og for meg ser det ut som om Besseggen har blitt langt brattere siden den gang! Men turen mellom Memurubu og Gjendesheim er jo mer enn bare Besseggen. Selve Besseggen er jo bare 3-400m lang, allikevel er det eggen folk flest forbinder med denne turen.

Fra Bandet

Turen er satt til å ta 7 timer, men det er nok de færreste som bruker det. Stigningen opp fra Memurubu er lang, og preget av litt køfølelse da det var mange som skulle gå denne turen i dag. Etterhvert flater terrenget seg ut og du får en roligere stigning fremtil Bandet (1604 moh). Bandet er det flate partiet rett før Besseggen. Jeg er, som mange sikkert har fått med seg, ikke spesielt glad i høyder. En kjøkkenstol er normalt høy nok. Jeg må innrømme at da jeg klorte meg fast halvveis oppi fjellveggen, og gløttet ned på Gjendebåten som krysset vannet 600 meter under meg, da lurte jeg på hvilken idiotisk del av folkesjela som sa at dette er fantastisk - når jeg heller kunne putret behagelig over Gjende i båt...

 

Men så er det ofte slik at når du endelig når toppen - da er all traume glemt og du kjenner en herlig følelse av frihet (blandet med lettelse, hehe).

Stien fortsetter oppover etter at eggen er forsert. Toppen av Veslfjellet ligger på 1743 moh, og der finner du også Norges største varde. Om det er i høyde eller omkrets vites ikke, men skiltet på toppen indikerer Norges rekord :)

Norges største varde!

Stien videre er veldig tydelig i terrenget, og vitner om at den er godt brukt. Terrenget er steinete. Etterhvert begynner det å gå bratt nedover mot Gjendesheim. Den siste kilometeren eller noe sånn, er det lagt steintrapper gjennom terrenget, nesten hele veien ned. Om det var disse trappene som gjorde utslaget vites ikke, men 200m fra Gjendesheim, der sviktet det ene kneet. Da hadde det fått nok. Så sånn sett var det bra at turen vår i Jotunheimen var over for denne gang, men det kommer flere turer, helt sikkert!

Anbefales!

Rundtur i Jotunheimen - del 5

Gjendebu - Memurubu over Bukkelægeret

11,5 km, 4 timer

---

Gjendebu ligger flott til i vestenden av Gjende, midt i hjertet av Jotunheimen. Den er DNTs eldste turisthytte, bygd i 1871. Siden har hytta vært utvidet og ombygd mange ganger, og den har i dag moderne fasiliteter. Gjendebu eies av DNT Oslo og Omegn og har 119 senger.

I dag har dagen kommet hvor høydeskrekken min skal utfordres. Etter alt jeg har hørt, kalles Bukkelægeret lillebror til Besseggen, men skal være mye brattere. Faktisk så er turen opp Bukkelægeret Jotunheimens bratteste merkede rute! Ikke fritt for at det kiler litt i magen ved tanken...

Turen fra Gjendebu til Memurubu, over Bukkelægeret, er satt til å ta 5 timer uten pauser. Jeg håper vi holder oss innafor det, selv om vi har jo ikke dårlig tid på noen måte.

Stien begynner lett langs vannet. Faktisk så lenge at sønnen min begynner å lure på når det skal begynne å gå oppover. Han ser framtil det - jeg gjør det ikke, hehe. Så for meg kan vi gjerne fortsette å rusle tur langs vannet :)

Traktorene i Jotunheimen har torvtak selvsagt

Etter drøye 2 km blir det bråstopp, og stien gjør en 90 graders sving. Her begynner oppstigningen. Og da går det ikke sånn forsiktig oppover til å begynne med. Nei, her går det rett opp i fjellsiden med en gang. Det tar ikke mange minuttene før jeg føler at jeg må lene meg litt ekstra innover, og hendene griper automatisk etter trær og utstikkende steiner. Oppover går det, ingen tvil om det, 300 høydemeter ganske så rett opp faktisk. Flere utsatte steder underveis var det boltet fast kjetting i fjellveggen. Denne var god å ha .

En dame fra Oslo sliter foran meg opp Bukkelægeret

Jeg snirklet meg oppover i sakte fart, en meter av gangen, mens fingrene klorte desperat etter noe å holde seg fast i. Når det begynte å skorte på trær og annet, var vandrestaven min, Stilken Kjeppulf god å ha. Selv om det sikkert var en falsk trygghet, så klamret jeg meg til den som om det gjalt livet.

Den bratte dalsiden kan by på ett enestående blomsterflor, står det å lese i boka "På tur i Jotunheimen". Etter sigende skal det være funnet over 700 forskjellige planter i dette området. Jeg må innrømme at jeg husker ikke at jeg så en eneste en...

Bratt, 200m ned til Gjende

Endelig var toppen nådd, og en velfortjent hvil var på sin plass. Jeg kunne endelig puste ut. Heretter var det bare koseturen fram til nedstigningen mot Memurubu.

Utsikt tilbake mot Gjendebu

Memurubu kan skimtes langt der nede

Terrenget bukter seg opp og ned etter hvert som man går over de mange tindene langs Memurutunga; Lågtinden, Grunnetinden, Sjugurdtinden... Sjugurdtinden er siste topp før nedstigningen, og utsikten fra toppen er helt fantastisk! Du ser hele Gjende, som er 20 km lang. Memurubu ligger som en liten prikk langt der nede. Noe som minner meg på at vi faktisk skal gå ned dit.

 

På Memurutunga

 Nedstigningen er bratt, steinete og slynger seg frem-og-tilbake i fjellsiden. Nok en gang får knærne mine kjørt seg skikkelig. Men ned kommer vi - det gjør man jo alltids på mer eller mindre elegant vis, hehe. Vi krysser elva Muru på solid bro, og kan fornøyd spasere inn på tunet, etter ganske nøyaktig 4 timer gangtid...

Det er forøvrig Muru som gir Gjende sin karakteristiske grønne farge. Elva er 10 km lang, og har sitt utspring ved Austre Memurubrean. Derfra tar den med seg store mengder morenemasse og leirepartikler fra isbreen. Disse partiklene reflekteres i lyset, og gjør Gjende grønn.

Utsikt mot Besseggen

Memurubu ligger langt der nede

Lykke til :)

Siste del av rundturen vår i Jotunheimen, turen over Besseggen finner du her

Rundtur i Jotunheimen - del 4

Leirvassbu - Gjendebu

19,5 km, 5 timer

---

Det var Emanuel Mohn – en av norsk fjellsports største profiler og en av grunnleggerne av Den Norske Turistforening ( DNT ) som i 1873 tok til orde for å bygge den første ”Leervassboden”. Han skrev henrykt en artikkel i DNTs årbok ” Leirvatnet kan betragtes som knutepunktet for ikke færre enn fire jotundale, som alle har de interessanteste fjellpartier at fremvise….”. DNT bevilget penger og avtale ble inngått med gårdbruker Thorstein Sulheim i Lom, og året etter sto ei steinbu med fire senger og nødvendigt kjøkkenutstyr klar.

Noen år senere begynte familien Amund Elvesæter og kona Anne (født Sulheim) å ta imot gjester på setra si i Sletthamn noen kilometer lenger ned i Leirdalen. Leervassboden forfallt.

I 1903 ble Elvesæters seter ødelagt av et snøskred. Familien besluttet da å bygge en turisthytte ved Leirvatnet. Også denne gang tro DNT støttende til med et bidrag, og i 1906 sto en hytte med sengeplass til 19 personer, Leirvassbu , klar. Bidraget på kr. 1000,- fra DNT ble senere tilbakebetalt av Elvesæter.

Fra 1916 var Leirvassbu åpen for regulær trafikk i påsken. I slutten av tyveårene var tallet på gjestesenger økt til 30.
I 1958 ble nok en stor utbygging gjennomført og sengetallet økte til 100, og igjen i 1975 økt til 200. Hytta er i privat eie, men gir DNT rabatt på de dyrere rommene.

En av de store fordelene med Leirvassbu, må nok sies å være dusjene. Når man går seg svett i fjellheimen, er dusjemulighetene høyt verdsatt. På Spiterstulen var varmtvannsberederen defekt, så det var kun kaldt vann i dusjen.Og da snakker vi KALDT! Ikke noe for meg, med andre ord. Kevin er litt tøffere, så han prøvde ut fasilitetene.. Leirvassbu derimot, var en hyggelig overraskelse i så måte. Ikke bare var det godt varmt vann i dusjen, du kunne dusje så lenge og ofte du ville. Vanligvis må du kjøpe poletter, så har du 3-4 minutter på deg. Her kunne du bo i dusjen om du ville. Luksus :)

Leirvassbu med Presten i bakgrunnen

Leirvassbu var en trivelig hytte. De ligger noe over de andre i pris, hvis du ser bort fra Memurubu(!), men har måltidene inkludert (full pensjon). Hyggelig betjening og atmosfære.

Fra anleggsveien, Leirvassbu i bakgrunnen

I dag skulle vi gå til Gjendebu. Det er en lang tur, ca 20 km og beregnet til å ta 7 timer. Jeg kjente at jeg gruet meg ørlite, da ruta har en del nedoverbakke mot slutten. Bortsett fra det, er det en flat og lettgått rute, med mesteparten av stigningene unnagjordt i løpet av de første 30 min.

Gravdalstjørne

Tipset fra turbeskrivelser var å gå til enden av Langvannet, og ta pause der, før nedstigningene. Da er vi ca halvveis. Vi tenkte at det var en god plan, og la i vei. Terrenget var flatt og lett å gå i med tydelige stier. Mye gressbakke og grus. Etter ca 5 km begynte det selvsagt å regne. Ikke bare litt - men skikkelig :)

Langvannet

Regnet ga seg etter en stund, men problemene viste seg da vi skulle krysse alle sideelvene langs Langvannet. Det kraftige regnet hadde ikke akkurat begrenset vannføringen kan du trygt si, hehe. Vannet rant i strie strømmer, både i eget løp og i nye. Dette forårsaket endel interessante kryssninger, hvor vi bare med nød og neppe unngikk å måtte vade. Vi møtte flere på vår vei som advarte oss om de heftige vannmassene. Jaja, det fikk vi bare ta som det kom...

Utrolig nok kom vi oss forbi alle sideløpene, og ankom rasteplassen vår, nå i strålende sol.

Hellerfossen i toppen av Storådalen

Været skifter som kjent fort i fjellet, og i dag har det vekslet jevn mellom sol og regn. Nedstigningen langs vannet Hellertjønnet og Hellerfossen går langs elva Storåe. Navnet har den nok fått med rette, for dette er en stor elv :) Vi passerte stidele der ruta til Memurubu går. Det er den ruta man må ta fra Gjendebu hvis man ikke skal gå via Bukkelægeret.

Storådalen

Storå

Vi følger elva ned i Storådalen i ett steinete terreng. Det merkes at vi kommer lavere i terrenget, da vegetasjonen øker betraktelig. Det samme gjør antall insekter. Fluer og mygg var tildels plagsomme da lufta var klam og varm etter regnet. Da det i tillegg ble vindstille, og sola bestemte seg for å få overtaket, da ble det varmt ja... :)

Gjendebu har endel beitende kuer, så beiteområdet nede ved Gjende er inngjerdet. Gjerdene må forseres både ved oppbygde trapper og via grinder. Portene er fjærbelastet, så det er tydelig at grunneier ikke stoler helt på at vimete fotturister husker å lukke grinda etter seg. Kuene er godt vant med folk, så de lå rett ut ved stien å slappet av.

Gjendebu

Vi ankom Gjendebu etter ca 5 timers gange. Vaffel og kaffe var ikke feil da... :)
Legger også ved sporloggen.

Neste etappe, turen over Bukkelægeret finner du her

Rundtur i Jotunheimen - del 3

Spiterstulen - Leirvassbu

15,8 km, 4,5 timer

---

En hytte beliggende mellom Galdhøpiggen og Glittertinden er nødt til å bli preget av omgivelsene. Spiterstulen har tatt i mot turister siden 1830-tallet. Det som en gang var en enkel liten seter, har i dag vokst til Jotunheimens største og mest populære turisthytte. I løpet av ett år har Spiterstulen ca 25 000 gjester. Hytta er privateiet, men gir DNT rabatt til medlemmer.

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle være mobil i det hele tatt etter gårsdagens strabaser i steinrøysa, men utrolig nok går det bra med knærne. Jeg kjenner det godt når jeg skal reise meg fra sittende stilling, men i dag er det lårmusklene som protesterer høyest. Hehe, man skal jo ha noen vondter, og så lenge det er musklene som skriker, får de bare skrike. Gårsdagen var jo som en real treningsøkt å regne, så det er jo ikke rart at man blir støl. Litt ubehagelig å tenke på at det sikkert blir værre i morgen.... moahaha....

Turen i dag inn til Leirvassbu er for hvileetappe å regne. Flatt gjennom frodige Visdalen, opp Grønnbakken til Kyrkjetjønnet ved foten av Kyrkja. Derfra er det flatmark fram til Leirvassbu. I teorien.

Jeg hadde egentlig planlagt at vi kunne sove litt lengre i dag, og starte noe senere, men det er ikke alltid like lett å få sove når du ligger på ett nytt sted hver dag. Både Kevin og jeg var tidlig oppe, så selv om vi hadde planlagt en senere sorti i dag, sto vi klare med sekken på kl 9. Det var jo ingen grunn til å utsette det, så vi la ivei.

Terrenget er flatt, grønt, frodig og lettgått. Vi holdt god fart, selv om vi tok det med ro. I løpet av den første mila var den største utfordringen å forsere de utallige sideelvene som sluttet seg til elven Visa som bukter seg gjennom dalen. Sideelvene var ofte brede, med mye vannføring, men hadde også en god del store tråkkestein. Utfordringen var å finne den riktige ruta over.

I enden av Visdalen stiger terrenget, og frodigheten erstattes av stein, mørk mose og lav, typisk permafrost vegetasjon. I offisielle turbeskrivelser fra DNT står det at dette passet ofte er dekket av bre-is, denne sommeren var det fullstendig snøfritt og mosen fikk litt solvarme for en gangs skyld.

På toppen av passet åpnet terrenget seg opp, Kyrkja raget majestetisk over Kyrkjetjønnet, og med sine 2032 moh er den en del av Jotunheimens 2000 m topper. Kyrkja har hatt en magisk tiltrekning på folk, siden tidlige tider.

«... Så tilgjengelig den er for synet,
så aristokratisk og utilgjengelig er den for nærmere omgang.
Over Kirkens urer og glatte vegge har ingen dristet sig til at klyve op,
ingen menneskelig fot har stået på Kirkens top,
og det vil vel heller ingen komme å stå der ...»

Emanuel Mohn i DNTs årbok 1874

Kyrkja er en meget karakteristisk, spiss topp sentralt i Jotunheimen, like ved Leirvatnet og Leirvassbu. Betraktet fra den rette vinkelen er sammenligningen med et kirkespir lett å forstå. 

Kyrkja er dessuten selve vannskillefjellet i Jotunheimen. Fra dens fot, eller like ved, har fire av hovedvassdragene i området sine kilder. Mot sørøst begynner vassdraget som Storåe til slutt avslutter i Gjende. Mot nord renner Leira. I retning vest flyter vannet nedover Gravdalen og senere ned den mektige Utladalen. Til sist har Visa sitt spede utgangspunkt her oppe, før den senere og ikke minst langt mektigere tordner ut i Bøverdalen. 

Toppen er omgitt av høyere fjell på så og si alle kan­ter, men takket være dens forholdsvis frittliggende plassering, har man en herlig utsikt mot omkring­lig­gende tinderekker. Breene og fjellryggene får man virkelig nært innpå livet her oppe. Dette er hjertet av Jotun­heimen. 

Nede fra Leirvassbu ser Kyrkja både bratt og skummel ut, men Mohn tok nok feil i sin spådom om at ingen ville komme til å stå på toppen. Kyrkja er en populær topp, ­hundrevis eller flere bestiger den hvert år, og det er få fjell over 2000 meter som er så frekventerte. Årsakene er lette å finne: Det er et imponerende og flott fjell, samtidig som det er overraskende lett å bestige. Avstanden til Leirvassbu er kort, og den bratteste kneika er ikke verre enn at de aller fleste med interesse for toppturer kommer opp uten pro­ble­mer.

Jeg har ingen interesse av å bestige dette fjellet, uansett hvor magisk det måtte være. Kevin derimot, skulle nok gjerne klatret til topps.

Stien fortsetter langs vannet, eller å kalle det en sti er vel å overdrive. Man kan følge hvor løypa går ved å se på de røde T-ene som er malt på steinene. Ut over det må man hoppe fra stein til stein i den voldsomme steinura nede langs vannet, og bare følge retningen. Vel forbi vannet, som forøvrig var så utrolig klart at man sikkert kan se bunnen på 20 meter +, kunne vi fortsette på merket sti igjen. Nå var det bare å følge stien hele resten av veien i flatt terreng.

Turen fra Spiterstulen tok oss 4,5 timer og da tok vi det med ro.
Herlig område.

Neste etappe, Leirvassbu til Gjendebu finner du her

Rundtur i Jotunheimen - del 2

Glitterheim - Spiterstulen o. Glittertinden

17 km, 6,5 timer

---

I 2001 rundet Glitterheim 100 år, men egentlig er den mye eldre. Allerede under folkevandringstiden fant jegere seg ett krypinn under noen kampesteiner på nedsiden av dagens turisthytte. Med litt godvilje er det overnattingsplass for 4 personer. Det røyksvarte taket tyder på at mange har benyttet seg av helleren opp gjennom tidene.

På 1800-tallet bestemte noen jegere seg for å skaffe et mer passende nattlosji. Rundt 1880 sto en jaktbu i stein klar, men til det formålet fikk den ingen lang levetid. Allerede i 1888 kjøpte DNT bua for å bruke den som turisthytte, eller rettere sagt som losji for dem som skulle bygge turisthytte. 

Transporten av materialer og utstyr fra bygda og inn den lange Veodalen, samt byggingen av den nye hytta tok lang tid. Først i 1901 sto Glitterheim klar til å ta imot turister.

Glitterheim

Egentlig hadde jeg planlagt turen opp til Glittertind som en dagstur, for så å gå til Spiterstulen via Skautflye i morgen. Men da vi satt ved middagsbordet i går kveld, var det flere som hadde tenkt å gå ruta over Glittertind, og fortsette ned på vestsiden og videre derfra til Spiterstulen. Etter hva jeg forsto, var dette en ganske tung og tøff rute. Da måtte jo vi prøve det, hehe.

Da turen er estimert til å ta ca 9 timer u. pauser, ville jeg starte tidlig. Det er både bratt og langt, og jeg ville helst ikke ankomme Spiterstulen alt for sent. Så på slaget kl 9 sto vi klare på tunet. Med frisk mot satte vi i gang. Turen opp til Glittertind består stort sett av steinrøys. Større eller mindre steiner, hele veien, og jevn stigning. Det må selvsagt være oppoverbakke når man skal bestige Norges nest høyeste fjell - selv jeg skjønner det, men det er litt trøstesløst å vandre i slik ur som tilsynelatende ingen ende tar.

Vi var jo egentlig heldige denne sommeren, fordi det var rekord lite snø i fjellet. Det vil si at vi slapp å traske oppover på glatt bre, noe som er mest vanlig ved bestigning av Glittertinden. Nå var det bare en liten breflekk igjen over de siste 20 meterne på toppen. Nesten oppe ble vi møtt av en liten flokk reinsdyr, det er jo alltid morro. De løp rundt på de små snøflekkene som var igjen. Hva disse dyra gjorde på toppen av Tinden må man jo undres over. Her er det nemlig helt fritt for alt spiselig. Bare stein.

Vel oppe, vurderte jeg det slik at jeg ikke ville risikere liv og helse ved å prøve å klore meg opp de siste 20 meterne som bestod av bratt isdekket bre med frittfall ned i steinur. Det overlot jeg til ungdommen :) Så teknisk sett har jeg ikke vært helt på toppen av Glittertind - bare nesten... og det får jeg nok høre av reisefølge mitt... :)

Man tenker alltid at det mest slitsomme med fjellturer er å pese seg oppover endeløse bratte bakker, med tung sekk på ryggen. Svetten siler, og oksygenmangelen gjør seg gjeldene... Men den som har gått i fjellet med tung sekk vet at nedover fjellsider i steinur er mye værre. Da vi passerte Glittertindens høyeste punkt på 2465 moh, hadde vi 1365 høydemetere i nedoverbakke foran oss, da Spiterstulen ligger på ca 1100 moh.

Det første stykket nedover gikk greit, så ble det brattere og brattere. Det siste stykket ned i Steindalen var så bratt at vi delvis klatret og sklei nedover, samtidig som jeg måtte holde meg fast i fjellveggen underveis. Ikke spesielt morro, og utrolig slitsomt for knærne. Endelig nede i Steindalen tok vi oss en velfortjent pause. Primusen kom fram, og vips...varm kaffe ♥ Livet er herlig ♥

Da vi skulle igang igjen, kunne jeg smertelig konstantere at knærne mine ikke likte den behandlingen de fikk ned fra Tinden. Det var nesten umulig å bevege seg. Jeg klarte såvidt å reise meg opp. Sakte krøket jeg meg langs stien, som nå heldigvis gikk i ett flatt og frodig område. Langsomt gikk det seg til igjen, men jeg ble litt bekymret for om knærne ville holde turen ut... Nå vet jeg hvorfor Lars Monsen har ødelagt knærne ja...

Steindalen

Lenge var ikke Adam i paradis, eller Eva for den saks skyld. De siste 4 km fra Skautflye og ned i Visdalen var en laaaang nedoverbakke. Midtveis i fjellsiden var jeg ikke sikker på om jeg ville komme meg ned i det hele tatt. Løsningen ble, utrolig nok, å småløpe. Da fikk jeg en jevn gyngende gange, som tok bort mye av de harde støtene. Uansett, ned kom vi tilslutt. Merkelig nok så ender stien rett ut i bilveien, ca 1 km fra Spiterstulen. Vel framme viste GPS'n 8 timer og 31 min, hvor 2 av timene var pauser. Fornøyd med det.

Neste etappe, Spiterstulen til Leirvassbu kan du lese om her

Rundtur i Jotunheimen - del 1

Gjendesheim - Glitterheim

23,1 km, 7 timer

---

Det unike med turisthyttene i fjellet er at du ikke trenger å bestille plass på forhånd, og at du ikke blir avvist om det er aldri så fullt. Dette er jo en stor fordel om du går fra hytte til hytte i fjellet. Du står mye friere til å gjøre om på veivalg, eller ta en ekstra dag på ett spesielt vakkert sted.

Turen vår begynte som så mange andre velger å gjøre - på Gjendesheim. Som selve flaggskipet blant DNTs hytter ligger Gjendesheim vakkert plassert ved foten av Besseggen. Hytta som ble oppført i 1878, eies av DNT Oslo og Omegn, brukes som innfallsvinkel til flere av hyttene i DNT's omfattende rutenett; Bessheim, Glitterheim, Memurubu, Haugseter og Sikkilsdalsseter.

Hytta er kjempeflott, maten er upåklagelig, og som ærbødige medlemmer av Turistforeningen nyter vi godt av rabatter og fast pris på overnatting og måltider. Det eneste jeg synes er trist, er kommersialiseringen rundt det å gå tur i fjellet. Å gå i fjellet er jo gratis, men når du må betale 100 kr pr dag du skal stå parkert, i tillegg til kost og losji underveis som fort blir kr 1200-1500 pr dag, da blir fjellturen en kostbar affære.

Men sånn er det bare, og vi er jo på ferie, og ferie det koster (som alle vet, hehe). Nå skal det sies at på langtidsparkeringen 2 km unna, så slipper vi unna med kr 80 pr dag. Alle som parkerer på langtidsparkeringen blir fraktet til og fra Gjendesheim i en egen P-bil, kjørt av en trivelig svenske :)

Vår første etappe går fra Gjendesheim til Glitterheim. Det er en strekning på ca 23 km. Når man leser rutebeskrivelser i fjellheimen, er alle strekninger oppgitt i timer. Dette er det mange som reagerer på. Men egentlig er det logisk. Å gå en strekning på 10 km, i flatt terreng, på grusvei er absolutt ikke det samme som å gå den samme strekningen i bratt steinur. To turer med samme avstand i kilometer, kan være oppført med vidt forskjellig time antall. Dette fordi turene kan gå i helt forskjellig terreng. Timeantallet er beregnet ut fra en voksen person i god form uten pauser.

Dagens tur er oppført med 8 timer på www.ut.no, som er Turistforeningens egen turside. Jeg så vel for meg at å kjøre fra Bjørkelangen til Gjendesheim, for så å legge ut på en 8 timers fjelltur kanskje ikke var helt optimalt, så vi reiste opp i går og tok en ekstra overnatting :)

Turdagen startet i strålende solskinn i fra nærmest skyfri himmel. Første del av turen går ganske bratt oppover i fjellet på velbrukt sti. Faktisk så velbrukt at det er satt opp steingjerder og skilt som anmoder turgåere om å holde seg på stien, da flere tusen fjellstøvler sliter på vegetasjonen. Flere steder oppover var det også laget trappetrinn av store steinblokker, da underlaget var på vei til å smuldre bort. Bare stien over Besseggen alene er besøkt av 35 000 personer hvert år.

Som kjent kan været i fjellet skifte ganske så brått, og det fikk vi en liten smakebit på da vi hadde kommet oss opp på platået rundt Bessvatnet. Da kom uværet :) Det regnet og blåste stritt hele veien ned til Russvatnet, da klarnet det opp igjen og solen kom tilbake. Russvatnet er ett vakkert vann, med mange fine strender. Vannet er gjennom tidene kjent for å ha store mengder ørret. Den turkise fargen kommer fra leirepartikler, bragt med smeltevannet fra Bessfjellet.

Ett stykkelangs Russvatnet, ved Tjønnholodden, skulle stien egentlig ha svingt brått nordover og opp gjennom passet i Russfjellet. Men fordi snøen i vinter hadde tatt med seg brua som gikk over elva fra Tjønnholet, var stien lagt om. Den går nå videre langs vannet og på fem klopper/sommerbruer over Tjønnholåe og så opp til Tjønnholet på vestsida av Tjønnholåe.

Stien fortsatte på skrått opp gjennom terrenget i svak stigning. Terrenget flater ut før vi igjen begynner stigning mellom vestre og østre Hestlægerhøe. I turbeskrivelsen står det at det ofte er snø i dette passet. Det var det ikke i år :) Men så har det ikke vært så lite snø i fjellet på 200 år fikk vi høre...

På toppen av passet, går det forholdsvis bratt nedover i fryktelig slitsom steinur. Store steiner gjør at du må nærmest hoppe fra stein til stein nedover, noe som ikke er så morro med tung sekk på ryggen. Endelig nede i Veodalen, tar vi fatt på den lange strekningen langs Veo mens vi ser Glitterheim på andre siden av elva. Elva krysses på helårsbru, også har vi bare en liten stubb opp til hytta.

Legger ut Gps loggen, men skal man ferdes i fjellet må man i tillegg ha kart og kompass. Vi brukte ganske nøyaktig 7 timer på turen.

Neste etappe på turen, Glitterheim til Spiterstulen, over Glittertinden kan du lese om her