Fjellskogen

Runde over Fjellskogen

9,5 km

---

Med oppholdsvær for en gangs skyld, og lørdagsfri, måtte det bare bli en tur.

Planen i dag var å gå turen over Fjellskogen. Turen har egentlig vært på tapetet ved flere anledninger, men har måttet utsettes. Grunnen til det er at jeg har aldri gått denne turen som en runde før, noe som innebærer noe vandring gjennom terrenget utenfor sti. Da vil jeg ha dagslys. Og nå på vinteren er timene med godt dagslys relativt få. Klokken 15 er det mørkt i skogen.

Vestre kverntjennet

Så for å få utnyttet mest mulig av dagslyset, var planen da å komme oss av gårde relativt tidlig. Men ting går jo sjelden etter planen. Først kl 1130 fikk vi satt oss i bilen, med kurs for Nordre Mangen. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på om vi ville rekke rundt før mørket innhentet oss.... men det fikk briste eller bære som det heter :)

Bilen parkerte vi ved Tjernsmo. For å komme dit kjører man Ljønerveien inn fra Nordre Mangen Kapell. Dette er bomvei, og bompenger må betales. Bilen satte jeg i krysset der hvor Ljønerveien møter Havsjømoveien. Da går Fjellskogveien rett opp i lia fra krysset. Alt dette er veier åpne for biltrafikk, men jeg har gått flere turer på både Havsjømoveien og Fjellskogveien uten å møte verken biler eller folk. Eneste er Ljønerveien, som har en slags gjennomkjørings trafikk for alle som skal over til Ljøner eller Vestmarka.

Fjellskogen er en liten klynge med hus som ligger ca 3,5 km fra der vi parkerte bilen. De gangene jeg har gått her har jeg alltid sett flere hunder enn folk. Og når man går forbi husene som fotgjenger, og kanskje særlig fordi man har hund, så høres det godt at man kommer kan du si. Ved ett hus står det sikkert 10 elg- og jämthunder ute, flesteparten i bånd. Og nesten helt ute i veien. 

Vi passerte Fjellskogen, og la hundeglammet bak oss. Da vi kom ned på Børlivegen, tok vi til venstre. Fulgte denne i ca 300m før vi tok av på nok en liten grusvei, igjen til venstre. Denne veien tar oss opp til Gravlia. Noe som ser ut som et lite forlatt småbruk. Kanskje det brukes som sommersted?

Gravlia

Vi brukte litt tid på å sondere omkringliggende områder for å finne ut hvordan vi skulle ta oss videre. For her er det nemlig slutt på veien. Etter en stund fant Kevin en sti som tilsynelatende tok oss i riktig retning. Eneste "lille" problem var at det var overforsvømmelse og veldig høy vannstand. Stien lå under en halv meter med vann! 

Kevin har spenst nok, så han fant ett sted han kunne hoppe over, men jeg er litt tyngre i rumpa. Og ikke hadde jeg veldig lyst til å bade heller. Så jeg måtte gå ganske langt langs med elva før jeg fant ett sted jeg klarte å forsere.

Stien fortsetter på andre siden av "innsjøen"

Vi gikk ca 800m på gps gjennom terrenget før vi kom fram til grusveien som skulle ta oss ned til Havsjømoveien igjen. Det var ingen problem å ta seg fram, da terrenget var åpent og lettgått, samt at det gikk endel dyretråkk i området som vi fulgte. Det eneste var at jeg hele tiden måtte sjekke at retningen vi gikk i var riktig. Fort gjort å havne helt feil ut når man følger "stier".

Omsider kom vi ned på vei igjen, og fulgte denne i 1,2 km til vi kom ned på Havsjømoveien. Da tok vi igjen til venstre og fulgte denne tilbake til bilen.

En fin runde, men en slik tur hvor sønnen min kommenterte at det er bare oppover... hehe

God tur!

Sporlogg:

Rundtur Haukenesfjellet

Haukenestårnet, Rømskog

7 km

---

I dag hadde jeg bestemt meg for å legge turen i ett område jeg aldri har gått tur; Rømskog. Planen i dag var å besøke Haukenestårnet, og gå en runde på Haukenesfjellet.

Haukenestårnet, ett tidligere brannvakttårn, er kanskje Norges høyeste ubetjente Turistforeningshytte... ihvertfall er det Østfolds høyeste, og Rømskogs første og eneste hytte eid av DNT.

Når man snakker om høyeste hytte, så er det selvfølgelig ikke meter over havet det dreier seg om, men fra bakke til møne... Haukenestårnet er Østfolds høyeste overnattingsted, og utkikkspunkt... 12 meter fra bakken til taket, 335 m.o.h.

For å komme dit, fulgte vi hovedveien RV21 til Rømskog, og tok av samme avkjøring som Rømskog Spa & Resort. Der er det også skiltet til Haukenestårnet. Man kan velge å kjøre nesten helt opp til tårnet, der er det en liten P-plass. Men vi var jo på tur, så jeg valgte å parkere i bunnen av Kopperudbakkene, ca 2-300m etter grustaket. Derfra hadde vi 1 km oppoverbakke, før terrenget flatet litt ut i det vi passerte ett lite vann med det treffende navnet "Tjernet i fjella". Det var så jeg akkurat fikk igjen pusten, før det gikk bratt oppover igjen.

Etter ca 1,7 km var vi kommet opp til enden av grusveien, og stien tok over. Her er det godt merket med skilt og piler, som viser vei mot tårnet. Og det er bra, for det gikk mange stier på kryss og tvers i området, fort gjort og velge feil her... Ikke for det, det er bare å velge den stien som går oppover, hehe.

Det er bred og fin sti hele veien, og det er laget små gangbruer over de fleste myrer og bekker. Disse bruene er satt sammen av stokker, noe som gjør dem sinnsykt glatte! Jeg var nær på å ta dobbelt hallingkast ved flere anledninger. Til min sønns store fornøyelse :) Fliret bleknet endel, da jeg opplyste ham om at hvis jeg datt og brakk lårhalsen, måtte han bære meg ned igjen...!!

Selve tårnet ligger bare 700 m fra enden på grusveien, så det er overkommelig for de fleste. Selv om det går mye oppover også etter at man begynner på stien, så er det bred og fin sti, og lett å gå. Tårnet i seg selv er åpent for alle, selv om overnattingsdelen er stengt med standard DNT-nøkkel.

Det er ikke adgang til å ta med hunder inn i Haukenestårnet, så Fritz måtte ta til takke med en plass ute i regnet. Vi måtte jo bare ta en tur opp i tårnet når vi først var her :)

Øverst i tårnet, utkikksrommet

Ganske bratt hønsestige

Oppholdsrommet, med utgang til terrassen

Langt der nede ligger schæfer'n og venter...

Jeg er ikke spesielt glad i høyder må jeg innrømme, en kjøkkenstol er normalt høyt nok. Her måtte jeg nesten ut på terrassen, om ikke annet for å få tatt noen utsiktsbilder. Utsikten er alltid finere i virkeligheten, enn man klarer å formidle på bilder. Og været i dag hjalp ikke nevneverdig til... det regnet fra vi forlot bilen, til vi var tilbake.

Jeg klamret meg fast til hytteveggen, Kevin var litt mer avslappet :)

Så var det dette med å gå en runde da. Jeg hadde ikke lyst til å gå samme vei ned igjen, så vi valgte en blåmerket sti som gikk vestover. Planen da var å treffe en grusvei, som ville ta oss i en stor bue slik at vi kom ned ikke langt unna bilen.

Stien vi gikk på var bred og godt merket. Det går mye stier i området, så mulighetene er mange hvis man vil utforske området litt mer. Det er ikke umulig at jeg kommer tilbake hit.

Etterhvert havnet vi på en sti som så ut som om den var belagt med mose hele veien, det viste seg å være kvikkleire :) Det kom litt brått på kan du si... Jeg har høye turstøvler, det var værre med Kevin som hadde lave sko. Hjelper ikke med Gore-Tex når leira går over anklene, hehe...

Vi kom oss over der også, det var bare en kort strekning vi måtte holde oss på utsiden av stien. Ellers var det flotte stier å gå på.

Etter ca 1.5km fra vi forlot tårnet, så kom vi fram til den grusveien jeg hadde peilet oss inn på. Herfra var det bare fine veien hele strekningen tilbake til bilen. Ett aber med å følge grusveier slik, er at det er alltid fare for å møte biler. Det gjorde vi også, ved to anledninger. Men det er bomvei, så det er vel begrenset med mennesker som har nøkkel og tillatelse vil jeg tro. De to vi møtte, de kjørte sakte og forsiktig, så det var ingen fare.

Hvis noen ønsker å utforske Haukenesfjellet, legger jeg ut sporloggen vår her.
God tur!

Runde rundt Ljønerholtet

Ljønerholtet, Eidskog

11 km

---

1. juledag; fri og oppholdsvær... da måtte vi benytte sjansen til å gå en tur. Føler at det er en stund siden nå, men hektiske dager på jobb før jul, og ilsinte værguder, har begrenset utfartstrangen.

Sandvika

I dag bestemte jeg meg for å gå en runde på Nordre Mangen, såvidt på utsiden av kommunegrensen, og inn i Eidskog. Jeg kjører opp til Nordre Mangen kapell, og følger Ljønerveien ett stykke til jeg kommer til det krysset hvor Ljønervn møter Sandviksveien.

Vanligvis parkerer jeg i dette krysset, og går innover mot Mangensjøen herifra. Men fordi jeg var veldig sent ute i dag, og var redd jeg måtte krabbe meg fremover i totalt mørke for å komme meg tilbake til bilen, så valgte jeg å kjøre inn til jeg kom til Sandvika og bommen ved Øiset.

Første del av turen går på delvis grusvei/ kjerrevei, før det går over til traktorsti ved Grønvika, etter ca 1,5 km. Her går stien praktisk talt nesten uti Mangensjøen, før den svinger inn i skogen.

Herfra forlater vi vannet, og beveger oss innover i skogen. Traktor stien er lett å se der den går nesten snorrett gjennom skogen.

Etter ca 1 kilometer på stien, kommer viut på en grusvei. Hvis vi følger denne til venstre, så kommer vi ut på Sandviksveien igjen, og kan returnere til bilen. Det blir en liten runde det også. Men vi har større ambisjoner i dag, så vi velger å ta til høyre på veien. Å kalle det vei da, er en kraftig overdrivelse. For grusveien stopper der i krysset, og den videre veien er heller en dårlig sti.

På sommerstid er stien ett stort sammenhengende gjørmehøl, men noen fordeler er det jo at det har vært kaldt på Mangen... gjørma er delvis frossen, og jeg kan balansere bortover "midtrabatten" nogenlunde risikofritt.

Etterhvert blir stien bedre, og underlaget tørrere :) Nå svinger stien sørover, og vi beveger oss mot Sør Mangen. Etter drøye 3 kilometer kommer vi ut på nok en grusvei. Denne er i langt bedre stand enn den forrige. Jeg er ikke sikker på om vi nå er på Nord eller Sør Mangen, men vi er fortsatt i Eidskog kommune. Tar vi til høyre her, så kommer vi ned til Øyset, og Sør Mangenveien ved Øisjøfoss. Vi derimot tar til venstre.

Rette strekker med grusvei, over store myrer er det som kjennetegner området vi går i nå.

Omsider kommer vi frem til de gamle portstolpene som markerer innkjøringa til Ljønerholtet. Planen min er å passere Ljønerholtet, og gå på gps over til en annen grusvei ca 300 unna.

Dessverre oppdaget jeg ett skilt i innkjøringa; det sto ikke akkurat "Velkommen" kan du si....

Fritz og jeg ville ikke friste skjebnen, så jeg ville forsøke å gå rundt Ljønerholtet på god avstand. Jeg hadde jo ikke lyst til å snu nå... På nedsiden av gården, i området mellom gården og Mangensjøen, gikk det ett spor etter skogsmaskin, det fulgte vi.

Noe som selvsagt viste seg å være en tabbe.

Ljønerholtet

Det gikk helt fint å følge sporet etter skogsmaskinen, men det ledet ned mot sjøen og dit skulle ikke jeg :) Da jeg anså oss til å være på god avstand til gården, begynte jeg å peile inn kursen slik at vi skulle treffe på den aktuelle grusveien. Dessverre var vi nå i midten av en diger myr! Og jeg måtte passere gjennom den for å i det hele tatt komme inn på riktig spor.

Når jeg studerte kartet på gps'n så oppdaget jeg at hele området her er dominert av store myrer og elver. Regnværet som har vært de siste dagene, kombinert med delvis frost i bakken har ikke hjulpet til å redusere vannstanden kan jeg fortelle...!

Resultatet ble at vi måtte kjempe oss gjennom vannmasser som enkelte steder rakk meg til knærne (!) Jeg måtte jo bare komme meg gjennom, så det var bare å gå på, samtidig som man forsøkte å peile seg ut gresstuer eller greiner man kunne tråkke på for å unngå å synke så dypt. Det fungerte ikke alltid så bra, så det ble endel plasking og vading. Fritz ble sliten av å hoppe rundt i myra, så da vi kom fram til en liten "øy", unnet vi oss en liten pause.

Omsider fikk jeg styrt oss ut av myra og litt høyere i terrenget. Da tok det bare noen minutter, så var vi fremme ved grusveien. Vi kom oss helskinnet gjennom strabasene heldigvis. Selv om fjellstøvlene mine bare rekker til midt på leggen, og vannet gikk langt over kanten mange ganger, så unngikk jeg å bli våt takket være god turbukse og stramt snørte støvler ;) Fritz derimot var våt nesten til øra, men det bryr ikke han seg nevneverdig om...

Herfra er det bare barnematen, hehe, med grusvei hele veien tilbake til bilen. Denne veien vi kom ned på nå, den tar oss opp til Sandviksveien etter en stund. Da er det bare å ta til venstre i krysset, og følge veien tilbake.

Dette skuret har sett bedre dager

Sandviksveien

Hvis noen skulle fristes til å gjenta denne turen, vil jeg på det sterkeste anbefale å gå rundt Ljønerholtet på oversiden, og ikke ned mot vannet. Hvis man da ikke har ett overveldende behov for å bade...hehe

Turloggen :)

Rundt Tævsjøen

Rundt Tævsjøen

13,5 km

---

Turen rundt Tævsjøen vil jeg ikke klassifisere som en vintertur, selv om jeg i midten av desember nå går denne runden. Årsaken er opplagt; det finnes nesten ikke snø igjen... Og snøfritt betyr at skogen ligger for mine føtter bokstavelig talt, hehe.

Blank is på veien, her ved Lotterud Saga

Eneste problemet er å komme seg så langt som til skogen, helst uten å ta dobbel salto med hallingkast! Heftig snøvær, etterfulgt av 10 varmegrader og sprutregn har etterlatt seg ett tykt islag på alle veier. Noe som gjør det til ekstremsport å bevege seg utendørs, både i bil og til fots. Ulykkesstatistikken i biltrafikken har fått en kraftig oppsving i helgen, kan jeg lese i nyhetsbildet.

I skogen var det ikke mye snø igjen

Jeg og schæfern frister skjebnen allikevel vi. Ikke i bil, men til fots. Riktig fottøy er alfa og omega i disse dager. Og jeg er den heldige eier av vintersko med pigg! Ikke slike avtagbare brodder. Nei, skikkelige plateskruer som er skrudd inn i sålen på skoene. Hjemmelaget. Fungerer helt toppers :)

Schæfer'n har jo medfødte "brodder", men jeg fikk litt assosiasjoner til en kjent Bambi når vi forsiktig våget oss bortover Lindåkerveien. Mine brodder er nok mer effektive, men han har jo fordelen av fire sett, hehe.

Med en gang vi kom oss vekk fra grusveien, og begynte på stien mot Tævsjøen, var det slutt på isen. I steden ble vi møtt av bar bakke, og noen centimeter snø i skyggepartier. Det gjorde det mye lettere å gå.

Turen rundt Tævsjøen er vel en av Aurskogs mest kjente turer. Løypa er gulmerket, og etter at Torbjørn Hagen brukte ryddesaga og gikk opp den siste biten av stien, så går løypa nå rundt hele vannet. Noe som gjør at vi får en runde - og vi liker runder!  :)

Det fine med denne turen, er at du kan starte fra flere forskjellige steder, og du kan nesten velge hvor lang tur du vil ta. For min del inngår denne runden i flere av turene mine, i hvertfall deler av den. Selve turen rundt vannet er ca 10 km, så varierer tillegget litt ettersom hvor du starter.

Har du tilgang til bommen ved Dreierud, eller i Falletveien, kan du kjøre helt inn til vannet. For oss andre, så må vi gå inn. Går man fra Aursmoen, har man også mange valgmuligheter. Jeg valgte korteste alternativ inn til vannet i dag, forbi Lotterud saga. Ned igjen valgte jeg grusveien ned mot Falletveien fordi mørket gjorde det vanskelig å bevege seg på stier i skogen, og da ble turen 13,5 km. På dette føret brukte jeg litt i overkant av 3 timer.

Man kan også kjøre inn Riserveien, og sette bilen på p-plass utenfor bommen ved Delingsrud. Da går turen forbi Speiderhytta, og opp til vannet den veien. En populær rute for de yngste turgåerne, da det ikke er så langt, og man kommer rett opp til Dammen, og Martinholmen, en populær bade- og bålplass.

Martinholmen

Selve runden rundt vannet går på sti hele turen, med unntak av ca 1 km på vestsiden av vannet som er grusvei, samt en liten stubb på østsiden som også er grus. Stien er godt merket med gule bånd og striper på trærne.

Vestsiden av Tævsjøen

Fordi jeg var litt treg ut døra i dag, ble jeg litt bekymret for om vi ville rekke å komme oss rundt vannet før det ble mørket. Særlig fordi vi beveget oss ikke akkurat fort ... Og det holdt såvidt. Fullmånen ga oss litt ekstra tid, før den også ble borte da tåka kom seilende.

Som vanlig legger jeg ut sporloggen min for den som er interessert :)