Urbane eventyr

Skjennungstua, Nordmarka

15 km

---

I dag har schæfern virkelig fått seg en ny erfaring. Jeg bråbestemte meg, etter å ha vurdert både den ene og den andre turen, for å reise inn til Sognsvann. Målet for turen var Ullevålseter, kanskje også Skjennungstua.
Urbane områder med respekt for seg selv, har selvsagt rush-trafikk. Er det ikke det som kjennetegner bynære strøk? Slik er det også med Oslomarka. Den delen av Nordmarka som grenser mot Sognsvann, har tydeligvis to. Og med min flaks så klarte jeg å treffe begge...

Første pulje setter av gårde mot frisk skogsluft tidlig på dagen, de aller ivrigste kanskje så tidlig som i grålysningen, slik at de er tilbake ved lunsjtider. Da schæfern og jeg forlot bilen ved Sognsvann ved 12-tiden, og satte kursen mot Ullevålseter, møtte vi en tilsynelatende endeløs strøm av ivrige turgåere, joggere, barnehager på tur, syklister med dårlig tid, hundeeiere osv, på vei hjem. For oss, som er vant med å ha skogen stort sett for oss selv, ga dette en litt uvirkelig folksom kø-følelse. Den helt store villmarksfølelsen uteble, kan du trygt si, hehe.

Heldigvis er ikke Fritz nevneverdig opptatt av folk, han synes ikke de er spennende nok til å bry seg med. Derfor tok jeg sjansen på å slippe ham løs. Han er enkel å kalle inn om vi skulle møte en hund. Men med en jevn strøm av motgående "trafikk", var det faktisk ganske slitsomt å hele tiden forsøke å se rundt neste sving. I tillegg var stien vi gikk på ganske kupert, utrolig nok, og veldig uoversiktelig. Jeg valgte derfor raskt å sette på ham bånd igjen.

Jeg hadde sett for meg nesten rullestol traseer hele veien til Ullevålseter... Nå skal det jo sies at det er flere turveier/ stier som fører til Ullevålseter. Og i hvertfall to av dem er grusveier, og ett utall stier. Stien vi valgte er blåmerket av Turistforeningen. Godt brukt av tusenvis av sko, gjør at selv om den er bred og tydelig, så er den så nedgått at alle steiner og røtter kommer veldig godt frem i overflaten. Krevende sykkel-løype ihvertfall, for de som tar sjansen.

Etter noen kilometer, virket det som om det verste rushet ga seg, og jeg slappet mer av og slapp Fritz løs. Det var jo selvsagt en tabbe! Omtrent umiddelbart, som i sakte film, så jeg Fritz spisse ørene og stramme kroppen. Samtidig som han skar av sted, rakk jeg å se ungdommene som løp innover i skogen...

Schæfern fra bondelandet trodde tydeligvis at de som forsvant i skogen hadde fire ben, hale og horn... at det var folk som løp gjennom skogen var nok utenkelig for den gutten... Jeg skriker ut, men det er for sent. Katastrofen var ett faktum. Jeg ser at guttungen går på nesa i lyngen. Om det er fordi han er skremt av Fritz som kommer i fullt firsprang etter ham, eller han snubler fordi han rett og slett er opptatt av å se bak seg etter hvem som skriker så stygt, skal være usagt. Resultatet ble det samme. Guttungen ligger på bakken og spreller, og Fritz som har oppdaget fadesen, bråstopper, før han glad og fornøyd returnerer til meg. Jeg på min side, så febrilsk etter ett hull å krype ned i.

Raskt grabbet jeg tak i den uskikkelige, og koblet ham. Når jeg så kikket opp etter gutten, var han borte. Heldigvis. Fritz var jo aldri nær ham, men for mitt indre øye så jeg avisoverskriftene; gal schæfer angrep orienteringsløpere i Oslomarka!

Situasjonen satte en slik støkk i meg at jeg valgte å ha Fritz i bånd en stund til. Etter noen hundre meter møtte jeg flere orienteringsløpere, og ut i fra praten dem i mellom, skjønte jeg det var elever ved idrettshøyskolen som har O-dag. Den uheldige gutten så jeg ikke igjen. Fritz på sin side lærte ihvertfall noe. Ikke alt som løper i skogen er jagbart. Han gjorde ingen flere slike utfall heldigvis.

Ullevålseter

"Ullevålseter er opprinnelig seter til Ullevål gård som engang lå der Ullevål sykehus ligger i dag. Ullevålseter har vært i Oslo kommunes eie siden 1900 , og har siden 1927 vært drevet som serveringsted av en og samme familie.
Gerd og Reidar Otto Ullevålseter som er bestyrere har drevet stedet siden 1958. Reidar Otto er født og oppvokst på Ullevålseter.
Ullevålseter er et knutepunkt i Nordmarka med turveier, skiløyper og stier. Lysløypene som ble anlagt på sekstitallet går både fra Sognsvann og Frognerseteren. I tillegg er det også muligheter inn fra Hammeren i Maridalen."
Sitat fra hjemmesiden deres http://www.ullevalseter.no/

Fritz og jeg ankom Ullevålseter etter ca 1,5 time. Da hadde vi tilbakelagt 6,7 km siden vi forlot Sognsvann. Mye folk, mer enn vi er vant med, men heldigvis uten flere uheldige episoder. I dag var det torsdag, overskyet, og med lett regn i luften. Tenker med gru på hvor mange som går i kø opp hit en strålende fin søndag... Da er ikke vi her, hehe.

Tok 10 min pause på en av benkene ute på tunet, før vi satte kursen nordover mot Skjennungstua. Nå var det plutselig slutt på folkemengden. På turen oppover møtte vi ingen! Turen fra Ullevålseter til Skjennungstua er bare 2,5km, og det er grusvei hele veien. Høres lettvint ut. Men det er bare oppoverbakke. To tusen fem hundre meter oppover. Bratt.

Utsikten på veien er det ingenting å si på, så fotoapparatet ble flittig brukt. Hytta var åpen for servering på grunn av høstferien, men Fritz og jeg hadde allerede tatt pause på Ullevålseter så jeg valgte å snu på tunet, og begynne turen tilbake. Dessuten er det ikke så lenge lyst nå på denne tiden av året, så det var greit å sette kursen mot bilen.

Skjennungstua

Litt rar følelse egentlig. Hvor var alle menneskene vi så for en halv time siden? Nå var vi plutselig alene i skogen. Da vi kom ned til Ullevålseter trodde jeg at nå kom vi inn i stimen igjen, men nei... Alle var borte. Vi fortsatte forbi Ullevålseter, og begynte på stien mot Sognsvann. Fortsatt ikke en sjel i sikte. Jaja, bare å nyte det, tenkte jeg, og vi fortsatte i jevnt tempo. Da vi omsider kom ned til der hvor vi møtte orienteringsløperne, lå det ett kompass på stien. Det var alt som var igjen etter dem. Jeg plukket det opp, og hang det på en grein.

Mens jeg gikk der i egne tanker, helt alene i verden, dukket det plutselig opp en mann med en liten hissig mikroschnauzer på stien. Han kom så brått på meg at jeg skvatt nesten. Fritz hadde jo hørt ham lenge, og gikk allerede pent ved siden av meg. Jeg hadde jo ikke lagt merke til det engang... så fjern var jeg :)
Og brått var det slutt på freden.
Rushtid pulje to på vei.

Helt utrolig, og nesten litt komisk. Nå hadde jeg gått i nesten 1,5 time uten å se en sjel, og plutselig så kommer det en strøm av mennesker mot meg. Dette må være de som har kommet hjem fra jobb eller skole, og som da trekker ut i skogen. Ikke godt å si, men brått ble det folksomt igjen. På tide å ta Fritz i bånd igjen.

Merkelig med slike "by-hunder". Du kan liksom dele dem i tre kategorier.

Kategori 1 er de små illsinte, chicapoo, chinchi, bichonese, pekindoodle og andre designer "raser".... som enten bæres på tur, sitter i sykkelkurven eller rett og slett angriper deg i det du passerer. Fellesnevneren er eierene som smiler fjollete, ler og sier: "uff ikke vær så sint da", på babyspråk, mens de prøver under store anstrengelser å dra med seg dotten som veier en snau kilo.

Kategori 2 er de hundene som alltid løper løse, og som lykkelig og lettere forvirret løper på kryss og tvers i veien, og svinser bort til alle - både hunder og folk. Alltid like blide og hyggelige, og som bare hopper elegant unna hvis de møter en sint artsfelle, før de løper videre til neste.

Kategori 3 er de arrogante, de som gjennom hele livet sitt har gått tur på overfylte stier,og som ikke verdiger andre hunder, eller folk, så mye som ett blikk. De går enten i slakt bånd (symbolsk selvsagt, for de trenger jo egentlig ikke bånd), eller de tripper løse. Vi kan passere dem på 20cm hold på en smal sti, og de holder fortsatt blikket stivt fremoverrettet og tar ikke så mye som en sniff til siden... Eierne irriterer meg selvsagt også. Mens jeg litt heseblesende henger i halsbåndet på schæfern, og forsøker å holde bikkja "på den smale sti", uten å lykkes helt, og prøver å dekke over det hele med ett litt anstrengt smil, så får jeg ett arrogant blikk tilbake, og kanskje ett hovmodig nikk, idet hund og eier spankulerer uanstrengt forbi. Det talende blikket sier: Hun der skulle nok aldri hatt en så stor hund! Pøh...!

Svartkulp

Vi nærmer oss Sognsvann, uten at strømmen av turgåere og trimmere ser ut til å avta. Fritz er mettet av inntrykk, og henger litt med hodet der han tusler foran meg på grusveien. Motgående trafikk er ikke lenger så spennende :) Vel nede i bilen, nesten kollapser han i buret. Gps'n klokker 3 timer og 28 min, og nesten 16 km tilbakelagt. Tror vi har fått dosen av sentrale strøk for en stund, både jeg og bikkja...


For den som ønsker å se tur-loggen, så ligger sporet fra gps'n her:
God tur!